11.06.2010   Utdrag fra bloggen til Sigrid, volontør i Kenya! http://deafaidblog.wordpress.com/

Stundene hvor jeg har ledd sammen med barna, stundene der jeg har sett barna glede seg over å lære, stundene hvor jeg har pratet om alt mulig med barna og stundene hvor jeg gleder meg over hvert enkelt barn i Det Grønne Huset, er så mange at de ikke kan telles.

Men noen stunder er vonde. De stundene består av å bli kjent med en virkelighet som kan være fjern og utenkelig for en nordmann, men som er den vonde virkelighet for noen…

Jeg har opplevd å komme til skolen og sett følgene av at barns hjem ikke alltid tilsvarer det barnets beste. Ei jente med arr etter piskeslag i ansiktet sitt og andre steder. Jenta som vanligvis sprudler av glede når hun kommer til skolen, var denne morgenen preget av en tristhet.

Jeg har opplevd å se et barn komme skjelven, redd og med smerter til skolen. Fordi gutten kom seg bort etter lek med andre barn, og ble borte fra hjemmet en hel helg. Da familien endelig fant gutten sin, hadde han vært ute i regnvær og kulde, og sovet ute om natten. Familien har nettopp flyttet inn til byen fra landsbyen, og overgangen er ikke alltid lett for alle å takle.

Jeg har opplevd å besøke en elev som bor hos bestemoren sin, fordi foreldrene har forlatt jenta og ønsker ikke å ha noe med henne å gjøre. De skjemmer seg over henne. Fordi hun er døv.

Hvordan det ville ha vært hvis de ikke hadde fått tilbudet fra Deaf Aid, er noe jeg ikke tør å tenke på. Selv om det skjer ting i hjemmet mens de er elev i Det Grønne Huset, så betyr det ikke at Deaf Aid griper inn i situasjoner som nevnt over. Men å endre foreldres eller fosterforeldrenes holdninger og tankegang skjer ikke over natten. Det må en lang prosess til. Kommunikasjon er ofte det som må til, for å nå frem til foreldrene med kunnskapen de mangler, og skape en mulighet for foreldre og det døve barnet til å kommunisere med hverandre, og gjøre seg forstått.