 25.10.09 Ragnhild Tunestveit opplever mye nytt og spennende om dagen. Kontrastene er store fra bygda Ål i Hallingdal til storbyen Nairobi. Tilsvarende store kontraster er det mellom det gode livet Ragnhild er vant med i Norge, et av verdens rikeste land og til Kiberaslummen, verdens største slum. Her forteller hun litt om hva hun opplever som volontør i Deaf Aid i Kenya. 26.09.09 "Det har allerede gått en måned og jeg syns jeg har fått opplevd og gjort en helt masse. Jeg har skrevet en slags dagbok, og prøver å huske på å putte ned både fakta og følelser. Jeg forteller gjerne mer når jeg kommer hjem. Disse første 4-5 ukene har gått med til både det å gjøre seg kjent med den jobben jeg skal gjøre her nede, i tillegg har det vært en del fritid da jeg har fått muligheten til å se og oppleve Nairobi og Kenya. Nå har jeg jobbet i Det grønne huset i nesten tre uker og syns det er topp. Jeg har blitt godt kjent med barna, lært meg en del tegnspråk og vendt meg til denne hverdagen. Jeg har blant annet vært på hjemmebesøk i Kibera-slummen, noe som gjorde et stort inntrykk på meg, det var en sterk opplevelse". 18.10.09 "Her i Kenya går tiden veldig fort og jeg har allerede vært her nede i 2 månder. Jeg føler jeg har fått sett og gjort mye og jeg har fortsatt tid til forhåpentligvis prøve meg på Kilimanjaro i slutten av november/begynnelsen av desember. For et par uker siden var vi (Tomas, Mari, Pelita fra Kenya og jeg) i Kisii, det var en flott opplevelse. Jeg bodde hjemme hos familien til Beavon, som familien min hjemme i Norge er fadder til. Familien var utrolig gestfrie og trivelige, og jeg er nesten nødt til å prøve å reise tilbake dit før jeg skal tilbake til Norge. Totalt var vi i Kisii i fire dager, jeg følte også at jeg fikk gjort en bra jobb. Blant annet besøkte vi fire forskjellige skoler, på tre av skolene støtter Deaf Aid noen elever og jeg fikk muligheten til å intervjue/konversere med disse barna. Jeg snakket med de om skolen, trivsel, helse, kosthold, kommunikasjon mellom elevene og lærerne på skolen, samt kommunikasjon i hjemmet. I tillegg var de veldig ivrige etter å fortelle meg om framtidige ønsker og selvrealisering. Det er flott å høre om og viktig å fokusere på fremtiden for disse barna. Det er lett for at de som er døve tror at de ikke kan bli det de vil eller studere på grunn av at de er døve. Jeg syns det er flott å høre at de har drømmer for framtiden sin, at de har lyst til å bli lærere, sykepleiere, skomakene og snekkere. Til slutt snakket jeg med barna om andre behov, diverse ting de ønsket å kunne ha på skolen. Når vi var ferdige med praten merker jeg hvor mye barna satt pris på at noen hadde snakket med dem om disse tingene, at de ble hørt og at noen var interesert i å høre om dette. Det tror jeg de verdsatte sterkt. En av dagene fikk jeg også tid til å besøke et sykehus som ligger nært knyttet til en av skolene. Kisii var en opplevelse, utrolig anderledes enn her i Nairobi og det var jo så frodig, grønt, og mye mer daler og fjell. Jeg likte meg absolutt godt :) Hjemme i Norge har vi har spart opp litt penger til Beavon hjemme på kjøkkenet i løpet av årenes løp, når jeg var i Kisii fikk jeg også mulighet til å møte Beavon og jeg ble enig med hans far og George (ansatt i Deaf Aid) om at vi oppretter en konto for Beavon. Jeg skrev et brev til banken i Kisii og jeg har satt George, Aloys(Beavons far), sammen, som ansvarlige for hva pengen skal brukes til. Planen er at de kan spares til utdanning eller hvis Beavon skulle trenge de i forbindelse med helseproblemer eller lignende.
|
