21.07.09   Det grønne huset i Kiberaslummen i Nairobi, Kenya er et eksempel på at det nytter å hjelpe. I dag er dette huset fylt med glade barn, ansatte og foreldre. Kontrasten er stor til det triste livet de hadde før, helt uten håp om en bedre hverdag.

Da Deaf Aid startet opp med Det grønne huset i 2007 var det bare tre barn til å begynne med. Foreldrene syntes ikke det var brydderiet verdt å la barna komme dit. De var jo døve, så hvorfor gjøre noe for dem!? Etter å ha brukt mye tid på å gå fra dør til dør i slummen for å finne de døve barna og på å overtale foreldrene til å ta imot dette førskoletilbudet, har Det grønne huset lang venteliste i dag.

Fra et liv i total isolasjon, innestengt og uten verdi har disse barna fått barndommen og verdigheten tilbake, samtidig som foreldrene har et bedre liv på grunn av det døve barnet sitt.

Ali, gutten moren ikke ville vite noe av og som levde et elendig liv, bor i dag hos bestemoren som også er leder av foreldregruppen Tumaini. Både Ali og bestemoren lærer tegn og kan kommunisere sammen.

Knight er en døv jente som moren og hele familien ikke brydde seg om. De forkastet henne og dermed hadde de et problem mindre. Livet var ikke lett for henne, men en dag ble hun tatt inn i en liten familie med en enslig far med fem egne barn. Livet ble bedre for Knight.

I tillegg til Knight tar også denne enslige familiefaren seg av vesle Maureen som har foreldre et helt annet sted i Kenya, men hvor det ikke finnes skoletilbud for døve. Både Knight og Maureen er elever i Det grønne huset og har stor glede av det. ”Faren” deltar i foreldregruppen.

Fahran er døv, intelligent og fattig.  Foreldrene er blant de fattigste av de fattige og bor i enden av Kiberaslummen. Hjemmet har kun fire vegger og to utslitte ”senger”. Mat er det dårlig med og klær finnes nesten ikke.

Slik kan vi fortsette å nevne hvert enkelt barn – uten disse heltene av foreldre/foresatte og innsatsen til Det grønne huset ville alle de fantastisk flotte barna som er der pr. i dag vært innestengt i mørket uten mat og vann hver dag og uten mulighet for å kommunisere eller gå på skolen.

I dag stråler disse barna. De har fått barndommen tilbake og de er som barn flest. Smilet og glimtet i øyet er der, de kommuniserer, ler og krangler og det viktigste av alt, de får undervisning og lærer å lese, skrive og regne.