23.11.08   To døve barn i Kiberaslummen - to forskjellige familier og to forskjellige hjem. Begge disse barna, to gutter, er nye i Det grønne huset. Begge familiene og spesiellt mødrene er utrolig takknemlige til Deaf Aid. Uten Deaf Aid og Det grønne huset ville disse to barna ikke hatt noe tilbud og ingen framtid. 

Døve Fahran på 7 år kommer fra en familie på fem og som strever for å overleve. Faren jobber som vaktmann et sted langt hjemmefra og moren gjør så godt hun kan for å skaffe mat til seg selv og de tre barna. Moren går stolt og med rask gange foran meg den lange veien gjennom slummen. Den vesle jenta hennes sovner på ryggen hennes. Sola står høyt på himmelen og det er varmt. Jeg må anstrenge meg litt for å holde følge. Endelig er vi framme og hun låser opp den store hengelåsen på døra. Inne er det mørkt og nesten helt tomt. Kunn to senger. Ikke noe bord eller stoler. Jeg ser ingen klær. I det ene hjørnet er det noen få plastbaljer. Men hvor er resten av kjøkkenutstyret? Jeg ser meg omkring og finner ikke noe mer. Ikke noe mat heller. Veggene er av jord og ser ut til å kunne dette sammen når som helst. Taket av bølgeblikk er fullt av hull. Jeg tenker med gru på hvordan det må være her inne når det regner. Jordgulvet er hardt og kaldt. Moren takker meg for at jeg ville komme på besøk. Hun er stolt. Samtidig og med ted tårer i øynene forteller hun meg at mannen ikke tjener nok til å betale husleia en gang og mat er det værre med. Ingen har spist i dag. Bare døve Fahran går på skole, takket være Deaf Aid og der får han heldigvis mye og god mat. Moren ser på meg med tårer i øynene, kan jeg hjelpe? Barna og hun selv er sultne. Dette møtet mellom oss to mødre rører meg og tårene mine sprenger på. Jeg kommer aldri, aldri til å bli vant til dette.

Tilbake i Det grønne huset venter den unge moren venter på meg og sammen med Patrick går vi hjemover til det lille hjemmet hennes i slummen, hvor hun bor sammen med mannen sin og deres 3 år gamle døve sønn. Vi kommer inn i et trivelig lite hjem. Det er rent og ryddig, bilder på veggen og til og med en liten TV. Moren viser meg stolt tegninger og bilder. Hun leter i en skuff og finner papiret som viser hørselstesten sønnen tok når han var 1,5 år gammel. Denne herlige lille krabaten følger godt med på alt, kommuniserer med tegn og bruker stemmen aktivt. Moren er stolt. Hun ser på meg, litt spørrende, men konstanterer at hun tror han vil vil få universitetsutdannelse. Jeg nikker og er enig. Her sitter jeg med framtiden på fanget, kanskje en av Kenyas døve leder om noen år. Jeg blir stolt, glad og rørt. Tenk om jeg kan få oppleve å være med på uteksamineringen hans. Tårene presser på igjen. Tankene går til Norge og til alle som støtter oss økonomisk. Jeg blir så utrolig takknemlig.