03.10.2008   Ei ung jente, midt i tenårene, gleder seg til å bli ferdig med utdannelsen og til å begynne å jobbe. Tenk å få tjene egne penger og starte på det voksne livet. Drømmen om en kjæreste er der. Barn og et eget lite hus likeså. Livet og drømmene er framtiden.

Dette kunne vært beskrivelsen av en hvilken som helst ung jente i Norge, men dette gjelder ei døv jente langt ute på landsbygda i Kenya. Og historien ender ikke her. Når Marit traff henne og moren på Resurssenteret vårt i juli var hun syk. Hun hadde vært syk i lengre tid og orket ikke lenger å være på skolen, hvor mye hun enn ville. Marit har fulgt henne fra 2002 og så med en gang at hun ikke var frisk. Moren fortalte bekymret om alle symptomene datteren hennes hadde. Hun er mye plaget av sykdom selv og var i en fortvilt situasjon, også økonomisk. Vi bestemte der og da for å ta denne ungjenta med til legen. Desverre viste det seg at hun var alvorlig syk og diagnosen var HIV/AIDS. Framtidsdrømmene ble med ett byttet ut med fortvilelse, sorg og skam. Livet hennes lå plutselig i ruiner. Tårene renner hos mor. Alle er stille. Hva skal man si? Hvordan trøster man? 

Midt oppe i all fortvilelsen og sorgen er hun likevel heldig, ihvertfall heldigere enn så mange andre kenyanere og afrikanere. Hun har noen som bryr seg om henne. Hun har norsk fadder og er fanget opp av Deaf Aid.  Nå blir hun tatt med regelmessig til legen og får medisiner hver dag. Hun bor hjemme hos moren som gjør så godt hun kan for å gi henne et variert og næringsrikt kosthold. Riktig mat er viktig for at medisinene skal virke så godt som mulig. 

HIV/AIDS er en stor skam i Kenya og det blir ikke snakket om. Hver eneste dag er det begravelser i nabolaget, av noen de kjenner. Alle vet at de døde av AIDS, men det blir aldri nevnt. 

Vår unge jente ville ikke tilbake til internatskolen, der vill hun bli utstøtt og mobbet. Nå begynner medisinene å hjelpe og hun blir litt sterkere for hver dag. Kanskje kommer drømmene sakte tilbake?